Leder

Kraftprisene har fått de fleste til å interessere seg for hvorledes elektrisk kraft blir utnyttet her til lands . Mange er nok enig i at det norske vannkraftsystemet er ett samfunnsgode vi har nytt godt av her til lands . I det siste halve året har spørsmålstillingen dreid seg mer mot hvem i samfunnet som nytter godt av dette gode .

Økonomisk er det ingen tvil om at det er kraftprodusentene , og derved indirekte en rekke kommuner og staten . Om lag 200 kommuner er definert som kraftkommune og nytter i større eller mindre grad av de høye strømprisene . Dette kommer innbyggerne til gode . Hvor rettferdig denne foredlingen av et samfunnsgode er skal jeg nå la ligge . Ofte argumenterer sentrale politikere med at utenlandskabler sikrer krafttilgang her i landet . Dette argumentet har de nok fått servert av selskaper som har muligheten til å eksportere elektrisk kraft . Hvis man ser på statistikk for import og eksport av elektrisk kraft fra 2010 til 2020 er det kun to år med større import enn eksport . Størst avvik var det i 2020 med 7 550 GWh importert elektrisk kraft . I 2019 var importoverskuddet på 44 GWh , for null å egen . De de øvrige årene i denne tiårs perioden lå eksportoverskuddet på 10 000 til 15 000 GWh . Disse tallene tyder vel på at behovet for 17 utenlandskabler for å sikre nok kraft til landet ikke er til stede noen særlig grad . Jeg har ikke sett en overordnet analyse av hva som gir størst samfunnsmessig gevinst av norsk kraftproduksjon . Er den størst ved høyest mulig eksport av råvaren elektrisk kraft . Eller gir det større samfunnsmessig gevinst å foredle kraften i norsk industri og å sikre lav prisstigning . De fleste økonomer er av den mening at videreforedling , hvor varen får økt verdi ved at kompetente medarbeidere tilfører sluttproduktet høyere bruksverdi enn innsatsfaktoren gir hver for seg . Både industrien og norske innbyggere fortjener at en slik utredning blir utført .

Jan Eirik Schiøtz Ansvarlig redaktør